Vive les femmes!

I mangel på røde strømper fant jeg fram den røde jakken i dag. Selv om jeg har et litt ambivalent forhold til feminismen, så ser jeg absolutt på dagen som en mulighet for å reflektere litt over temaet ”kvinner + samfunn”. Likestilling er ikke noe jeg tenker så mye på om dagen, men jeg er engasjert nok til at jeg altfor lett blir provosert av usaklige kommentarer som man fort finner på nettavisene i anledning dagen.

Her kommer en status quo:

Personlig passer jeg ikke helt inn i stereotypen for kvinner. Jeg studerer realfag, har vært i militæret, og har et litt over gjennomsnittet teknisk interessefelt. I tillegg er det sjelden jeg frekventerer grupper med størst andel kvinner. Nettopp fordi jeg selv vil ha det slik. Det skal nevnes at til tross for mangfoldige timer i garasjen som barn, så har jeg ikke et snev av interesse for bil. I alle fall ikke når det kommer til ting som skjer i motorrommet. Når jeg var liten og det var ”nå skal alle hjelpe til i huset”-tid, kunne jeg velge mellom å hjelpe mamma eller pappa. Der hjemme er det ganske tradisjonell oppgavefordeling, så i praksis var alternativet å være med pappa i garasjen, eller hjelpe mamma inne. Satt på spissen. Hagen var kjønnsnøytral sone. I alle fall. Valget var enkelt. Jeg har en eldre bror. Konkurranseinstinktet vant – jeg ble med i garasjen på trass. Så måtte storebror ta ut av oppvaskmaskinen 50% av gangene. Seier. Noen måtte gjøre det også. Storebror kom godt ut av det. Han ble giftet bort tidlig. Ikke rart når han både kan mekke bil og lage mat. Noe må jeg ha lært jeg også, jeg klarer å skifte mine egne lyspærer.

Så til problemområde 2, jeg har et inderlig, relativt intenst forhold til håndarbeid. Strikking, hekling, søm – slike ting en ekte husmor skal bedrive. Ting jeg kan lage opptar minst 80% av det våkne døgnet mitt. I hodet. Takk og lov at det er studierelevant. Like mye som menn kjøper verktøy til boden, så kjøper jeg syutstyr. To symaskiner, et tonn stoff og halvannet med garn. Fullt sett med både strikkepinner og heklepinner i ulike utforminger og størrelser. For ikke å snakke om seks ulike typer sakser, fem typer lim osv. Det skal bli vanskelig å nekte en framtidig ektemann verktøyinnkjøp hvis det fortsetter på det her viset.

Men som feminist så kan jeg jo ikke elske å gjøre kvinneting? Eller? Det er her det begynner å bli komplisert. For akkurat som i den undersøkelsen som er skildret i programmet ”Hjernevask”, virker det som at hvis man har den absolutte frihet til å velge hva man vil drive med, så velger man de stereotypiske idealene. Kvinner til sosiale omsorgsyrker, mens menn tenker teknisk. Hvorvidt det er arv og miljø er ikke så farlig for min del, det jeg synes er viktigst er at alle får en mulighet til å trives med det de gjør. Spesielt hjemme hos seg selv. Faktisk tror jeg at det irriterer meg mer om jeg må ta oppvasken flere ganger enn kjæresten, enn at han har bedre lønn.

Det som irriterer meg mest er at istedenfor å bruke kvinnedagen til å fokus på kvinnens stilling i samfunnet, så går en del til angrep på feminister eller feminisme som helhet. Usaklige angrep. Som gjør både ordet "kvinnedag" og "feminisme" til skjellsord.

Så Hurra for kvinnedagen!

Ja til likestilling. Og nei til feminisme som skjellsord!

//mix